Ting Helene kan gjøre i Arba Minch mens Kristina er syk – del 2

(Neida. Krisina er ikke så veldig syk. Og nå er hun frisk igjen. Men jeg gikk alene noen( dager likevel)
– Gå til byen alene. Hilse på barn, voksne og alle andre som synes ferenji er like spennende hver gang.
– Spasere/balansere på midtdeleren i hovedveien hele veien ned til byen. Bli stirret på og gi folk en god latter den dagen og.
– Handle alene. Utforske utvalget på de to nye supermarkedene vi fant, gjemt bort i en sidegate. Kjøpe litt for mye sjokolade.
– Kjøpe iskaldt vann og drikke en liter på 10 minutter.
– Drikke juice på Tourist Hotel. Mangojuice med lime. Avokadojuice med lime. Mixed juice med lime. 6 birr, eller litt under tre kroner, for et stort glass. Nam!
– Skrive postkort i skyggen.
– Gå på internettcafé. Blogge, maile, facebooke og lese aviser. Bli tilbudt lunch av de ansatte. Si ja, og spise injera og wat og le med selv om jeg ikke skjønner et ord av hva de sier. Amaseganalhå!
– Gå på markedet. Kjøpe gulrøtter og lime for tre birr til sammen. Snakke amharisk. Få en ny venn.
– Bli invitert på kaffe-seremoni. Fin etiopisk tradisjon der man inviterer alle naboene og lager kaffe og drikker kaffe sammen.
– Glemme solkrem. Bli solbrent.
– Huske solkrem. Bli solbrent likevel.
– Kjøpe bananer av damene langs veien. Kjøpe avokado av en mann på markedet. Kjøpe brød av jenten i butikken.
– Spise fantastisk Shiro Wat på Tourist Hotel.
– Pugge amharisk. Indemminnesh? Dennaney!
– Drømme om snø og kalde dager. Ikke glede seg så mye til norsk vinter likevel. Tenke at etiopisk sommer ikke er så ille egentlig. Sette seg i skyggen med enda en mangojuice og planlegge et nytt blogginnlegg. Hva kan man gjøre når man er alene i en middels stor by i et u-land?

Random Fact.

I Etiopia er det en synd a danse. Hvis man ikke synger samtidig. Nattklubber er forbudt, bortsett fra i Addis for der klarer man ikke aa kontrollere det. «Dancing can lead to HIV/AIDS,» sa koordinatoren vaar.

Grunner til aa like Etiopere

Etiopere elsker etipoisk mat. Med god grunn. De lager fantastisk Injera og Wat, Injera er en sur lefse og wat er en slags gryte eller saus man spiser til og kan vaere med kjoett eller vegetar. Helenes favoritt er shiro wat, som er en tykk boenne-stuing med hvitloek og pepper.

Man spiser sjelden lunch hjemme. De som jobber har med seg maten i en ildfast form, og spiser paa jobben, bak en busk, paa en ledig parkeringsplass eller hvor de naa skulle befinne seg naar solen staar hoeyt paa himmelen. Paa internettcafeen i Sikela i Arba Minch spises det lunch i det hjoernet som fungerer som kontor i to-tiden hver dag. Da inviterer man like gjerne ferenjien
(den eneste hvite stamkunden) som proever aa skrive en mail, til aa spise sammen med dem. Og man sier da ja, selv om man nettopp har spist shiro wat og mixed juice paa tourist hotel. Antibak finnes ikke, men man faar vaske hendene i en boette som hentes fra gaten.

Livet er fint.

Sykehusbesøk

Det så ut som det kom til å bli en vanlig dag. Lørdag, ikke noe program, kanskje vi kan ta en tur til Checha, vi skal spise melkesjokolade og feire FN-dagen, slappe av, jobbe med oppgaven, lese pensum og illustrert vitenskap, lage suppe. Sånn en lørdag burde tilbringes. Men da vi på fredag enda ikke var ferdige med den diareen vi hadde slitt med en uke begynte vi å tenke på om vi ikke måtte forandre litt på planene. Reisesyke er forventet. Man kommer ikke utenom det på steder som de vi er på, men over en uke er lenge. Lørdag testet vi ut det Etiopiske helsesystemet helt på egenhånd. Klokken 8 gikk vi fra gjestehuset til sykehuset, det er ikke lenger enn 5 minutter å gå. Forvirringen var stor da vi gikk inn porten og prøvde å finne noe som kunne ligne på en resepsjon. En vakt pekte ut retningen, og hjalp oss helt frem da vi fremdeles må ha sett like forvirrede ut. Det tok noen minutter å få han bak skranken til å forstå at vi begge var der som pasienter, men etter mange forklaringer og dobbelt så lang tid som alle andre ville brukt, betalte vi ti birr hver for å bli registrert og ble fulgt til et kontor med ”Emergency case team” på døren. Lettere forvirret ble vi ropt inn på kontoret etter noen minutter og fikk snakket med legen. Igjen måtte vi forklare at vi begge var pasienter, beskrev, forklarte og svarte på spørsmål, og ble tilslutt henvist til laboratoriet. Etter å h

a avgitt en avføringsprøve hver, ventet, stått i kø, lapp vi inn til legen. Det var like ubehagelig som alltid å slippe foran alle andre som sto i kø. Dommen var matforgiftning, begge to. Helene mistenker en litt dårlig papaya vi spiste av høflighet på et besøk på et Food Security-project i Konso. Vi fikk kjøpt antibiotika og sånt for 14 birr hver, og ble sendt hjem igjen.

Hva er galt med engelskundervisningen i Etiopia?

Hva er galt med engelskundervisningen i Etiopia?

Man er ikke så gode i engelsk her i Etiopia. Man kan gjerne noen få ord, og trenden er at man roper de få ordene man kan etter hver eneste utlending man ser. Dette har resultert i at folk de siste ukene har sagt til oss for eksempel ”Yes, please, are you fine?”, ”How is it?” og ”It is banana.” ”Where are you go?” er også en gjenganger, sammen med ”is it fine?”.
De siste dagene har vi jobbet som engelsklærere på Arba Minch Technical College. Vi har ikke snakket med noen engelsklærere her, men skal vi tro ryktene er ikke deres engelskkunnskap noe å skryte av, selv om de kanskje er bedre enn landsgjennomsnittet. Og engelskundervisning trengs. Da vi begynte hadde vi en mistanke om at undervisningen helst dreier seg om skriftlig engelsk, noe vi rakst fikk bekreftet. De muntlige ferdighetene er relativt begrenset, uttalen er på det beste forståelig, og det er når vi får halt noe som helt ut av dem. Blant de over hundre elevene vi har vært borti denne uken har vi ikke møtt mer enn et par stykker det ville vært mulig å føre en samtale med.
Da vi kom inn i klasserommet en morgen, var tavlen ikke tørket av, og der sto gårsdagens engelskoppgaver fra en vanlig engelskklasse. Vi fikk bekreftet våre mistanker om nivået på oppgavene.
De skriftlige kunnskapene er ikke stort bedre. Setningsoppbygging, ordvalg (som forskjellen på ”is” og ”have,” vi har funnet setninger som ”I is three brathers”. Vi tror det skal bety at han har tre brødre), generell gramatikk og lite eller ingen bruk av punktum gjør tekstene de skriver nærmest uforståelige. Vi bestemte oss tidlig for at vi i timene skulle fokusere på muntlig engelsk og vokabular. Vi lagde noen øvelser som klart ligger på tidlig barneskolenivå, men som viste seg å være utfordrende nok for college-elevene. Presentasjoner der de skal si hva de heter, hvor gamle de er, hva de er gode til og hva de vil jobbe som. Vi har hatt elever som ikke forstår selv enkle spørsmål som ”hvor gikk læreren deres?” Etiopia trenger bedre engelskkunnskaper.

Minikurs i Amharisk

I Etiopia finnes over 80 forskjellige språk, noe som kan skape mye forvirring for en stakkars turist. Ting blir ikke bedre av at engelskkunnskapene er så som så, og ofte fraværende blant de vi møter på. Og, for å gjøre det komplett, de har et eget skriftsspråk, slik at vi ikke kan lese skilt eller menyer med mindre de er oversatt til latinske bokstaver. Det mest utbredte språket her, og det man absolutt bør lære seg noen ord av er amharisk.
Hei= Selam. Selam betyr egentlig fred, men fungerer godt i stedet for hei.
Takk= Ameseganålhå. Lett, ikke sant? Etiopere synes det er veldig lett.
Hvor mye= Sinteno
Hvordan går det? = Denna neh? til gutter, denna nesh? til jenter og denna nacho? til flere. Man svarer Denna.
En = And
To = Hulet
Tre = Såst
Fire = Arat
Fem = Amist
Seks = Sidist
Syv = Sabat
Åtte = Simint
Ni = Zetegn
Ti = Asir
Kaffe = Buna
Macciato = Macciato. Kaffe med melk det drikkes mye av her.
Te = Chai
Vann = Wåha, eller man kan bare si Highland om det er flaskevann man vil ha. Highland er også et av ordene barna roper etter hvite her, da er det vannflasker de vil ha.
Rød = Kai. Nyttig å kunne om man skal spise på resturant. Kai brukes om mat det er pepper i, og vil si at det da er veldig sterkt. En slags chilipepper etiopere er veldig glade i.
Banan = Moos
Ok = Ishi. Det magiske ordet. Er det et ord du må kunne, er det Ishi. Alle bruker det, hele tiden. Egentlig betyr det ok, men man kan få det til å bety ja, takk eller annet hvis man vil. Det er bare å bruke fantasien.
Det skal også nevnes at det ikke finnes et ord for vedlikehold på amharisk. Da er det ikke så rart alt ser ut til å være litt slitent og ikke fungere helt.

Turisme og Nødhjelp

Konso. Et område sør for Arba Minch, under to timer å kjøre. I byen, Karat, har vi tilbrakt de siste dagene. DASSC, organisasjonen vi er stasjonert hos, driver et Food Security-project her som vi har besøkt.
Da vi ankom la vi fra oss sekkene og bæreposene med matvarer vi tok med fra Addis, og ble med Orkaido for å leke turister i noen timer. Han tok oss med for å se det berømte Konso New York. Berømt kan det ikke sies å være, men de er veldig stolte av det. Konso New York er et ”seriously degraded area”, som Orkaido kalte det. Et område med ekstrem erosjon. Visstnok skal det ligne skyskrapere, men vi så ikke likheten med det første. Flott var det uansett. Etterpå ble vi tatt med for å se en tradisjonell landsby. Folkene her lever i runde hytter de bygger av tre og tørt gress, og beskytter seg med murer av stein og kratt. På de trange stiene mellom husene og inngjerdingene, går geiter og barn. Noen steder i landsbyen er det bygd tømmerhus, som er en større og litt mer stabil versjon av de runde hyttene. Her sover mennene i landsbyen hver natt, i tilfelle angrep skal de være klare til å forsvare seg med en gang. Kvinner har ikke adgang, de får ikke engang hjelpe til med å bygge dem. Vi slapp til, fordi vi er turister. Det så ikke ut til å være et trivelig sted å sove.
Yande Faro Food Project ligger en times kjøretur unna Karat. 3000 hektar dyrkbar jord skaffer mat til 40 000 mennesker, nesten halve Konso. Gjennom å bygge kanaler for å lede elvevannet til åkrene har de gjort det mulig å dyrke på mye større områder enn de kunne før. Folket i Konso jobber hardt. De har dyrket mat i fjellsidene med minimalt med vanntilgang i alle år. De går i 8 timer for å komme til åkrene, bor i midlertidige hytter noen uker og bærer avlingen hjem igjen. I en ubeskrivelig varme. Det finnes nesten ikke vanntilgang i området. De elvene som er der er sesongelver, og har bare vann i regntidene. Når 40 000 mennesker er avhengige av maten som dyrkes på åkrene her, er det katastrofalt når regntiden flyttes på seg. Det skjer nå. Klimaendringer.
Det er regntid to ganger i året, i februar/mars og august/september. Regnet som skulle kommet i august i år kom sent. Konso får allerede nødhjelp i form av importert korn, vi kjørte forbi store lagre med mat. Om regntidene forandrer seg mer, kan de bli mer avhengige av den enn de allerede er. Hvordan forholder man seg til å være i et område der folk lider av matmangel og sult? Der folk ikke ville overlevd uten hjelp utenfra. Vi vet ikke. Det ser så fint ut, idyllisk på en veldig afrikansk måte. Landsbyer med trange gater og åkre over alt du kan se. Tradisjonelle klær og marked hver mandag og onsdag. Barn som løper etter bilen og gamle damer som smiler og nikker. Alt dette i et fantastisk landskap med utsikt til Rift Valley og det sørlige høylandet. Her er de avhengige av nødhjelp for å overleve, og det eneste tegnet man kan se til elendigheten er kornlagrene strategisk plassert i landsbyene. Nødhjelp er dagligdags her, og vi vet ikke hva vi skal tenke lenger.
Selv med prosjekter som Yande Faro, som skaper et livsgrunnlag for så mange mennesker er det sult her. Befolkningsveksten er enorm og klimaet blir stadig vanskeligere. Marginaliseringen når nye høydepunkt hvert år, og de som rammes er de som allerede har minst. Fattigdommen er over alt. Men utsikten fra landsbyene er ubetalelig.

Running for Motherland

8. oktober var det en brann i Motherland, en landsby i slummen i Pumwani, Nairobi. To av de andre deltakerne paa Communication for Change jobber som frivillige paa st. Johns Community Center i Pumwani, og har sammen med noen andre satt igang en innsamling for aa hjelpe ofrene for brannen. Les mer paa http://mareniafrika.blogspot.com/2009/10/running-for-motherland.html

”You’re Addis-girls now!” -Berhanu

Addis. Visaprosessen viste seg å kreve at vi var tilstede, så søndag 4. oktober fløy vi fra Arba Minch til Bole Airport. Blå minibusser, mennesker over alt, salg av hva det skulle være langs veiene, pizzeriaer, musikk, lyd, caféer, macciato, mennesker igjen, tiggere, veier med seks felt midt i byen, bilulykker, trafikklys, kø, blå minibusser og mennesker. Vi er i Addis igjen.

                Vi bor i et annet gjestehus enn sist, inne på et Mekane Yesus-område i utkanten av Addis. Virkelig i utkanten av byen. Her fungerer både vann strøm og do, for første gang siden vi kom til landet. Men. Det er alltid et men her. Badegulvet er alltid vått, og vi mistenker at doen lekker.  Vi plages også enn del av vilt store mygg, kakerlakker og edderkopper. Og hele stedet er skikkelig skittent, så skittent at vi går med sko inne, og må ta i bruk lakenposene. Og alle som går på gata kan se inn på badet, så i vinduet har vi hatt en stadig voksende stabel med tomme kjeksesker. Og vi hadde et strømbrudd.

                Torsdag tok Berhanu oss med til Immigration Office i Addis for å fornye visaene. Etter mye venting og frem og tilbake, fikk vi beskjed om at, nei, vi kunne ikke få visa i dag. Hvorfor? Bakgrunnsfargen på bildene vi hadde med var feil farge. Må da skjønne at man ikke kan ha blå bakgrunn. Ikke finnes det noe sted å ta bilder i rimelig nærhet heller, så da er det ikke annet å gjøre enn å dra tilbake og håpe alt løser seg neste uke. For å gjøre kaoset komplett, får vi heller ikke vise for mer enn en måned, hvilket vil si at vi må tilbake til Addis i november igjen. Byråkrati. Man må jo bare elske det.

Det bor 80 millioner i Etiopia. I hele landet finnes det to sentre for psykisk utviklingshemmede barn, begge ligger i Addis. Det finnes ikke andre tilbud, staten gjør ingenting for dem. Til sammen får 300 barn hjelp. De som ikke får hjelp gjemmes bort, låses inne, slås, settes ut eller drepes. Disse bana er en skam for familien, mange tror det er en straff fra Gud eller djevelens verk. Mens visaprosessen foregår langt utenfor vår kontroll, har vi tilbrakt tiden vår på ett av disse sentrene.

                Det er hardt å være annerledes i Etiopia. Den sosiale aksepten er viktigere enn vi kan forestille oss. Men her på senteret har barna det rett og slett veldig bra. Vi tør påstå at de har det bedre enn på mange vanlige skoler, for de har små klasser på 10 elever i hver, lærerne har spesialutdannelse, klasserommene har masse tilpassede leker som barna kan lære med, og ikke minst, de får gratis mat på skolen.  

                Barna vi møter er kjempeinteresserte i oss, og vil gjerne forklare, snakke med oss, kose og leke. Ingen ser ut til å forstå at vi knapt skjønner et ord amharisk. De siste dagene har vi hjulpet dem å telle, stable klosser, bære stoler, sitte på stoler, stable flere klosser og leke med modelleire og fingermaling. Vi har sett dem vaske klasserom og utstyr. De aller fleste av barna har Downs syndrom, men det er flere som bare sluttet å utvikle seg da de var små, ofte uten noen synlig grunn. Mange har ikke noe språk, og har store problemer med motorikken. Uten dette senteret ville de aldri kunne fungert i samfunnet.

Man kan ikke sammenligne senteret med noe tilsvarende i Norge, for eksempel er spesiallekene ofte en tråd som barna trer colakorker på, eller tomme deodorantflasker i ulik størrelse, som de øver på å sette kork på. Men likevel lærer barna masse, som gjør at noen av dem kan reintegreres i samfunnet på en akseptert måte.  De lærer alt de trenger å kunne for å fungere i samfunnet og familien. Mens de yngste øver opp logikken og motorikken, lærer de eldre husarbeid, enkel matlaging (eller ”cooking-helper”), farging av tekstiler, stofftrykk, penger og salg. Når barn er en ressurs for familien, er det viktig at disse barna ikke fortsetter å være en byrde. De vil aldri kunne bli selvstendige, men her lærer de alt de trenger for i hvert fall å kunne være til hjelp.

Mandag morgen dro vi fra Addis igjen. Vi kjørte i tre-fire timer til Awassa, som ligger på veien til Arba Minch. Dagen ble brukt til å leke turister. Vi spiste god mat, tok bilde av den store ortodokse kirken, handlet, gikk på markedet, drakk verdens beste mangojucie, gikk langs Lake Awassa, og spiste god mat igjen. På kvelden ble en rotte oppdaget på Kristinas rom. Neste morgen fant man en halv rotte på Helenes rom. En by verdt å besøke, men vi vil kanskje anbefale et annet bosted enn Mekane Yesus’ gjesterom.

                På tirsdag har vi vært i Etiopia en måned. Dette ble feiret med bytur og god middag.

                Og, gratulerer med dagen til Betina.

Ting Helene kan gjøre i Arba Minch mens Kristina er syk

– Gå til sentrum alene. Ut porten, gjennom slumområde nummer én, følge med på byggingen av et nytt hus der, gå lang hovedveien forbi slumområde nummer to, gå forbi/gjennom anleggsarbeidet på veien, gå gjennom utkanten av sentrum, prøve å forstå hva de forskjellige butikkene selger, komme frem til rundkjøringen, og fremme i sentrum.

– Hilse på/bli hilst på av absolutt alle barn og omtrent halvparten av alle andre jeg går forbi. Ordforrådet til mange består stort sett av ”You” (Helt vanlig å skrike you etter hvite her. Ikke oppfattet som frekt i det hele tatt.  Mest brukt av barn), hello, howayou?, where are you go?, marry me.

-Bli kjent med en av veiarbeiderne. Hun sier noe på amharisk, jeg smiler og nikker. Dehna nesh? Dehna, dehna, ciao!

– Få nye venner. Gå på besøk til dem. Bli introdusert for hele familien.

– Handle alene. Hver dag. Bli kjent med mannen i butikken . Hilse på ham. Bli sett rart på fordi jeg kjøper mye sjokolade, kjeks og potetgull og ikke så mye andre varer.

– Bli tilbudt en bit av kanelbollen til en tilfeldig fyr på et bakeri jeg gikk innom for å kjøpe et brød.

– Bli kjente med jenten som selger brød på et annet bakeri. Be om seks brød (eller rundstykker om du vil) på amharisk. Misforstå prisen hun sier, gi alt for mye penger, og få tre brød til. Smile og nikke og si takk.

– Gå på internettcafé alene. Slippe foran i køen fordi jeg er hvit og betaler mer. Få pennen frastjålet av en som lånte den.

– Drikke macchiato på Tourist Hotel alene. Leke med apen som holder til i restauranten der. Stirre på alle de andre hvite menneskene i restauranten.

– Levere Kristinas avføringsprøve på sykehuset. Gå fra gjestehuset, gjennom Technical College, hilse på norsk misjonær og lokal elektriker, gå ut av det inngjerdede området, gjennom slumområde nummer 1, gå til høyre i rundkjøringen, gå langs hovedveien, forbi barn som selger bananer, gå inn på sykehuset, spørre om veien til laboratoriet. Hele tiden med avføringsprøven i hånden, godt pakket inn i en veldig tynn plastpose. Så vente på resultatet på et venterom som er en benk i en gang. Bli stirret på. Slippe alt av kø. Ferdig på en halvtime.

– Kjøpe Pepsi i en liten butikk langs veien, og oppdage at det kommer en geit inn. Geit i butikken.

– Bli proff på å lage havregrøt.

– Handle på amharisk. Pugge en to tre fire fem seks syv åtte ni ti. And, hulet, såst, arat, amist, sidist, sabat, simint, zetegn, asir. Ikke skjønne et ord av hva folk sier likevel. Kjøpe en kilo løk, fordi jeg ikke vet hvordan jeg skal forklare at jeg bare vil ha fire. Det koster ingenting likevel. Ameseghinalehu! Ciao!

Ethiopia

Technical College. For en utsikt!

Landskapet på vei fra AddisDu kommer ikke helt unna Coca Cola Company, uansett hvor langt bort du drarUtsiktUtsikt. Ingen er helt sikre på når bygningsarbeidet fortsetter.